Det er noe mannlig og dominerende ved yrket og typen, de søker alltid perfeksjon og krever full kontroll over et helt rom og alle som er i det. De vet at hvert motiv er ugjenkallelig, et utsnitt som aldri kommer igjen - fotografiet dokumenterer forandring, i ytterste konsekvens blir hvert knips et portrett av døden. Fotografen lever av dette, han forsøker å ta bilder som ikke er blitt tatt før, vise kjente motiver på en ny måte, portrettere og kle av skjønnhet - han sier til seg selv at han er en oppdager i en verden uten hvite flekker. Fra fotografiet ble oppfunnet og frem til i dag er det blitt tatt millioner av bilder, og potenser av millioner - han kan umulig greie å tilføye noe vesentlig. Han avfinner seg med det, i et studio av unaturlig lys, kjemikalier og syntetiske bakgrunner. Frukten er av plast. Han portretterer smilende, glade mennesker som han har ingen grunn til å tvile på; de har lykkelige anledninger rett bak munnvikene, han kan se det allerede i mørkerommet. Han dør en milliard ganger, og en milliard milliard til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar