En flyreise går ikke like raskt som folk tror - selve flyet er avhengig av et halvt dusin trege fartøy på bakken; stigebiler, tankbiler, cateringbiler, bagasjevogner, leddbusser og brannbiler i beredskap. Dessuten kommer all den tiden flyet står stille mens mekanikere reparerer, fikser, skrur og justerer i maskinene. Som passasjer må man komme seg til flyplassen i god tid, stå i kø for å sjekke inn, stå i kø for sikkerhetskontrollen, kle av seg, kle på seg, stå i tax-free-kø, vente ved gaten, stå i en ny kø for å gå ombord flyet og så videre. Man står og loker litt i midtgangen mens folk stapper hyllene fulle av håndbagasje. Så sitter du der stille og fastspent, med bare et lite lys over deg som forteller deg når og om du kan bevege deg. I tillegg kommer all pakkingen og planleggingen man har gjort på forhånd, med oppmålte mengder undertøy og skjorter pakket i system, toalettartikler pakket i plast. For å roe nervene drikker vi tolv år gammel cognac. Drivstoffet er enda eldre, parafin utvinnes fra råolje, og skaper et karbonavtrykk det vil ta lang tid å rydde opp i. Det strider i mot all intuisjon å fly på denne måten, vinduene er for små, kabintrykket gir meg neseblod, stolene er ukomfortable, passasjerene gjør meg uvel. Jeg tyr til fantasier om flyvertinnen på det trange toalettet, men plassene våre er fastsatt på forhånd. Dette er verken frihet eller fremskritt - jeg vil bevege meg, strekke på beina, på kroppen, men lyset over lyser fortsatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar