Det finnes noen mennesker som får til alt de prøver på med en naturlig letthet som vi andre bare kan misunne. Personer som takler utfordringer på strak arm, som hopper i det, som er dyktige i idretter og leker uten å øve, som gjør alt som om de alltid har kunnet det, og uten å skryte, og uten å fortelle oss hvordan eller hvorfor. Livet er en lek for disse.
Så har vi vanlige mennesker som er flinke fordi de har øving og trening i emnet, som har prøvd og feilet og utviklet seg over tid, i takt med samfunnets forventninger, uten å overgå noen eller noe på veien.
Og så har vi sliterne, som har måttet jobbe knallhardt for sine egenskaper, som har bitt tenna sammen og konsentrert seg om én rolle eller ett fagfelt, som har terpet og repetert og som først etter lang tid sitter igjen med en respekt som er svært få forunt.
Til slutt har vi de ambisiøse, som ikke er helt gode nok ennå, folk som henger helt ytterst rundt et fagmiljø eller kunnskapsfelt, som studerer suksessene og metodene, typene, som systematiserer kunnskapen og lærdommen, som tenker at neste gang skal de selv bli med i diskusjonen eller på scenen, kanskje neste uke, neste måned og i alle fall til neste år, folk som kunne prestert minst like bra, som venter og venter, og finpusser det som kan finpusses, som ikke tar steget før alt er perfekt, som fortsatt henger helt ytterst i kretsen, uforløst, som alltid går nye runder med seg selv, som alltid finner nye hull, som alltid gir seg selv nye år - og livet kan vel aldri bli langt nok for disse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar