LAUD

Han sa selv at han hadde en kjempefin oppvekst og skolegang. Han var trinnets mest populære i både jentenes og lærernes øyne, og guttene kunne ikke annet enn være venner med ham. De eldre lærerne mumlet om laud-materiale på kontorene sine, uten at han jobbet særlig hardt for karakterene sine. Men det innrømmet han kun overfor sine aller fortroligste. Han fulgte bare det samme løpet som sine eldre søsken, som alle hadde fått de beste vitnemålene i sine kull, og som så flyttet videre til fine karrierer i hovedstaden. 

Hver høst på videregående dukket han opp med en ny kjæreste, fra sommeren, en flørt som han hadde kjørt rundt på fra stranden til kinoen, og de riktige festene - hun var alltid 16, han hadde alltid nøklene til pappas nyeste bil. Jentene ble like hodestups forelsket som i filmene, han greide alltid snakke seg ut av å bruke kondom. Forholdene rant ut i sanden mellom høstferie og jul, om våren kunne han rote seg bort i faglige skippertak og et sjeldent one-night-stand. Jeg tror de fleste syntes han var mystisk.

Hadde noen brydd seg så kunne de merket noe i russetiden. Han var bare med på noen få fester og drakk seg aldri fullere enn forventet. Han sov hjemme hver natt og smilte kun på bildene. Og senere, etter å ha fullført første semester ved handelshøyskolen ringer han en av sine tidligere klassevenner og forteller at ingenting kan måle seg med den tiden som var over, fra epleslang og fotballtrening til matfriminuttene i kantinen - at utfordringene og forventningene bare blir større, pensumet vanskeligere, og ansvaret, og livet - han var endatil sikker på at jentene ville bli kresnere, eller at de kom til å se ham klarere. Hvis noen spør, så fortell dem dette.

Han døde av tabletter kjøpt på apoteket, rørt ut i sprit.

TYPER

Det finnes noen mennesker som får til alt de prøver på med en naturlig letthet som vi andre bare kan misunne. Personer som takler utfordringer på strak arm, som hopper i det, som er dyktige i idretter og leker uten å øve, som gjør alt som om de alltid har kunnet det, og uten å skryte, og uten å fortelle oss hvordan eller hvorfor. Livet er en lek for disse.

Så har vi vanlige mennesker som er flinke fordi de har øving og trening i emnet, som har prøvd og feilet og utviklet seg over tid, i takt med samfunnets forventninger, uten å overgå noen eller noe på veien.

Og så har vi sliterne, som har måttet jobbe knallhardt for sine egenskaper, som har bitt tenna sammen og konsentrert seg om én rolle eller ett fagfelt, som har terpet og repetert og som først etter lang tid sitter igjen med en respekt som er svært få forunt.

Til slutt har vi de ambisiøse, som ikke er helt gode nok ennå, folk som henger helt ytterst rundt et fagmiljø eller kunnskapsfelt, som studerer suksessene og metodene, typene, som systematiserer kunnskapen og lærdommen, som tenker at neste gang skal de selv bli med i diskusjonen eller på scenen, kanskje neste uke, neste måned og i alle fall til neste år, folk som kunne prestert minst like bra, som venter og venter, og finpusser det som kan finpusses, som ikke tar steget før alt er perfekt, som fortsatt henger helt ytterst i kretsen, uforløst, som alltid går nye runder med seg selv, som alltid finner nye hull, som alltid gir seg selv nye år - og livet kan vel aldri bli langt nok for disse. 

THE ZOO

OVIS ARIES