Vi visste lite om henne, annet enn at hun var den vakreste på skolen, og sannsynligvis det vakreste vesenet vi kom til å se, noen gang.
Noen hang seg opp i kroppen, vi kunne diskutere formene hennes, måten hun førte seg på, vi drømte om puppene og snakket gjerne høyt og lenge om hvordan de ville ligge i hendene, om hvor mykt det ville være å ta på magen hennes. Hun hadde en utsøkt bakende som vi studerte i gymtimene, og vi stirret på lårene, og leggene, og på armene hadde hun fine følehår som svettedråpene rant sikk-sakk i mellom. Noen hang seg opp i ansiktet, det stramme blikket, den vesle nesen. Vi lurte på hvordan hun så ut uten sminke. Noen snakket bare om smilet hennes, som var en sjeldenhet. Jeg fantaserte om håret hennes, men kom aldri nærmere enn lukten av nyvasket hår etter gymtimene. Vi visste lite om livet hennes utenfor skolen, annet enn at hun jobbet i byen. Og hun satt alltid alene på bussen - ingen tør sette seg ved siden av noe så vakkert. Vi visste også at hun hadde en eldre søster som vi bare må anta var en stor belastning for familien; en vulgær skapning med piercing i navlen, altfor trange klær og klamydia annenhver måned.
Lenge trodde jeg hun var sjenert, men hun svarte alltid godt for seg i timene, særlig i samfunnsfag og historie. Hun delte gjerne av saker hun hadde lest om verdens urettferdighet. Og hun ble invitert på alle festene, selvsagt, men hun var aldri med på noe. Vi vet ikke om hun feiret sin egen attenårsdag.
I en kort periode ble hun observert sammen med en eldre fyr, og ryktene ville ha det til at han hadde samboer og barn, at hun holdt på å ødelegge en familie. Særlig jentene frydet seg med slikt snakk, men jeg tror ikke noe på dem. Jeg har sett fyren selv, det er noe i blikket hans som tilsier at han har vært nær noe helt fantastisk, noe han aldri kommer til å få.
Hadde vi visst hvordan så skulle vi gjerne bedt henne ut, alle sammen.
Vi visste ingenting om fremtiden hennes, eller hva hun selv ønsket å bli. Drømte hun om familie, karriere eller frihet? Journalist? Fotograf? Eller sykepleier? Advokat? Flyvertinne? Da vi fikk vitnemålene fortalte hun læreren vår at hun ville reise jorden rundt og se seg litt om, først.
Hun etterlot seg en beskjeden samling postkort adressert til foreldrene. Oslo, København, Berlin, Beograd, Istanbul, Jerusalem, India, Thailand.
"Jeg fant et brukt Polaroid-kamera på et marked i Kreuzberg. Fra nå av lager jeg mine egne postkort."
Der står ingenting om hvem hun treffer, bare småting som hvor hun har bodd, hvordan hun reiser og hva hun spiser.
Det siste kortet er fra Vietnam. Hun poserer alene på en strand i solnedgangen, hun har på seg et kort skjørt og en hvit topp. Noen må ha hjulpet henne å ta bildet, men utover frimerket og datostempelet står det kun navnet på stranden, og ingenting mer.
Noen hang seg opp i kroppen, vi kunne diskutere formene hennes, måten hun førte seg på, vi drømte om puppene og snakket gjerne høyt og lenge om hvordan de ville ligge i hendene, om hvor mykt det ville være å ta på magen hennes. Hun hadde en utsøkt bakende som vi studerte i gymtimene, og vi stirret på lårene, og leggene, og på armene hadde hun fine følehår som svettedråpene rant sikk-sakk i mellom. Noen hang seg opp i ansiktet, det stramme blikket, den vesle nesen. Vi lurte på hvordan hun så ut uten sminke. Noen snakket bare om smilet hennes, som var en sjeldenhet. Jeg fantaserte om håret hennes, men kom aldri nærmere enn lukten av nyvasket hår etter gymtimene. Vi visste lite om livet hennes utenfor skolen, annet enn at hun jobbet i byen. Og hun satt alltid alene på bussen - ingen tør sette seg ved siden av noe så vakkert. Vi visste også at hun hadde en eldre søster som vi bare må anta var en stor belastning for familien; en vulgær skapning med piercing i navlen, altfor trange klær og klamydia annenhver måned.
Lenge trodde jeg hun var sjenert, men hun svarte alltid godt for seg i timene, særlig i samfunnsfag og historie. Hun delte gjerne av saker hun hadde lest om verdens urettferdighet. Og hun ble invitert på alle festene, selvsagt, men hun var aldri med på noe. Vi vet ikke om hun feiret sin egen attenårsdag.
I en kort periode ble hun observert sammen med en eldre fyr, og ryktene ville ha det til at han hadde samboer og barn, at hun holdt på å ødelegge en familie. Særlig jentene frydet seg med slikt snakk, men jeg tror ikke noe på dem. Jeg har sett fyren selv, det er noe i blikket hans som tilsier at han har vært nær noe helt fantastisk, noe han aldri kommer til å få.
Hadde vi visst hvordan så skulle vi gjerne bedt henne ut, alle sammen.
Vi visste ingenting om fremtiden hennes, eller hva hun selv ønsket å bli. Drømte hun om familie, karriere eller frihet? Journalist? Fotograf? Eller sykepleier? Advokat? Flyvertinne? Da vi fikk vitnemålene fortalte hun læreren vår at hun ville reise jorden rundt og se seg litt om, først.
Hun etterlot seg en beskjeden samling postkort adressert til foreldrene. Oslo, København, Berlin, Beograd, Istanbul, Jerusalem, India, Thailand.
"Jeg fant et brukt Polaroid-kamera på et marked i Kreuzberg. Fra nå av lager jeg mine egne postkort."
Der står ingenting om hvem hun treffer, bare småting som hvor hun har bodd, hvordan hun reiser og hva hun spiser.
Det siste kortet er fra Vietnam. Hun poserer alene på en strand i solnedgangen, hun har på seg et kort skjørt og en hvit topp. Noen må ha hjulpet henne å ta bildet, men utover frimerket og datostempelet står det kun navnet på stranden, og ingenting mer.
Fantastisk!! Jeg vil vite mer, kan du fortsette?
SvarSlettMer!
SvarSlett