22. juli 2011 / TIL JUNIOR

På mange måter er det et slags sommerens paradis vi gjennomlever her på hytta på vestsiden av Oslofjorden. Hele familien er tilstede, vi har kun ett bad på deling, vi er tre plasskrevende sønner, og noen av oss har fått familie, barn, hunder og sånn. I tillegg får vi stadig besøk av venninner og lekekamerater, eller slektninger som stikker innom. Vi griller og spiser jordbær til dessert. Når det regner er det trangt om plassen inne, jeg låner fine bøker på biblioteket, vi holder ut. Noen ganger tar jeg ordet og vi begynner å krangle heftig, såpass mye at alle involverte blir kvalme. Ord kan være jævlige og falske, eller viktige og på sin plass, ord er vanskelige.

Noe av det fineste med denne sommeren er Junior, min femten måneder gamle nevø som ikke har noen problemer med å klatre opp den bratte trappen og så åpne døren inn til rommet mitt. Jeg sitter som regel bøyd over et prosjekt eller en tegneblokk eller en roman når han plutselig står der, med åpne øyne og sier OOOOJ! Han vet at det står en gitar i skapet mitt, og at det under haugen av klær på gulvet ligger en ukulele. Han vet hvor munnspillet ligger. Han slår og klimprer på alt, han elsker musikk, han elsker trompetlydene jeg lager med munnen, han hermer. Jeg pleier å slå knyttnevene i pannebrasken min mens jeg former et slags akustisk og elastisk hulrom med munnhulen, jeg spiller enkle melodier på denne måten, improviserte fraser eller 'Lisa gikk til skolen'. Junior lyser opp, og tar seg klumsete til pannen selv, men lydene uteblir. I stedet roper ha TA, LA og OOOOJ, som for å kompensere. Sånn har denne sommeren vært, selv dager med strålende sol har jeg gjemt meg over skrivebordet, noe har løsnet inni meg som aldri før. Jeg skriver. Og når Junior kommer innom, da synger jeg. Og han. OOOOOJ, BABA! TI PI WOOO!

Men alle idyller tar slutt, jeg har blitt invitert på jobbintervju i Bergen, det er her livet mitt har vært de siste syv årene, selv de siste to der jeg har bodd hjemme på Sunnmøre, det er i Bergen jeg håper at livet mitt fortsetter. Og hvis jeg bare sier de riktige tingene og oppfyller kravene så kan mye av det jeg håper og trenger falle på plass: Jeg vil delta med både poesi, musikk, mat og fotografi. Og tålmodighet. Jeg er fortsatt naiv.

Jeg tar nattoget kvelden den 21. juli, og fremtiden er fortsatt uvitende om bomben som skal smelle klokken 15.38 dagen etter i Oslo. Ingen av oss kan gjøre noe med det, stemningen rundt oss er merkelig, vi sitter på kafé og koser oss når de første meldingene tikker inn; solen skinner men alle kjenner at det ligger regn i vente. Vi lar oss affisere, men samtidig gjør vi det vi har planlagt å gjøre, terror skal ikke hindre oss. Vi vitser, til og med. Forsøker å forholde oss til det som skjer på barnslige måter. Terror skal ikke forandre oss - det forblir en usagt men sann klisjé i omstendighetene våre. Vi treffer fortsatt kjente på Torgallmenningen, det er fortsatt noen som lurer på hva som skjer i kveld. Og i dét Anders Behring Breivik går i land på Utøya med lomma full av handlinger trer jeg inn på et kontor uten annet enn ord og håp. Vi snakker sammen, vi har hørt om Oslo men glemmer det straks, det er alltid her og nå som gjelder. Stemningen er god.

***

Helgen gjennomføres, noen hendelser og alle følelser senere er jeg plutselig tilbake på hytta og Junior lurer på hvordan det gikk. BA BA BAH! sier han, mens han krabber opp trappen og åpner opp døren, han smiler fortsatt. Han vet ikke hva mord er, han vet ikke hva det vil si å stirre barn inn i øynene for så å henrette dem, én etter én etter én. Han sier BAAAAAH! GIGI! mens nyhetssendingene ruller. Han finner ukulelen under en genser på rommet mitt og løfter den mot meg. Jeg legger den på senga, og tar gutten opp på fanget. Jeg skal spille for deg senere. BO BO? Jeg svarer at det gikk bra, jeg fikk jobben. TOOOOO!!! sier han. Men, kjære lille gutten min: Du må forstå at dette betyr at jeg ikke kommer til å bo på Sunnmøre lengre. LAAAAAH! FA FAAH! Jeg kommer ikke til å være naboen din, jeg kommer ikke til å være der når du trenger musikk og rare lyder, jeg kommer ikke til å høre dine første ord. Jeg kommer til å legge igjen noen instrumenter, men du blir nødt til å finne ut av dem selv. Verden kommer ikke til å være den samme. Og selv om jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg er like glad i deg uansett hvor langt unna jeg er, at jeg elsker deg like mye - og det gjør jeg - så forblir det bare ord. Dette kan umulig kalles kjærlighet, for nå reiser jeg til Bergen, jeg drar fra deg. Det finnes ikke ord for hvor grusomt gjort dette er av meg; ingen dikt, sang eller manifest kan noen gang rettferdiggjøre en slik handling.

-Tio, alltid din tio.