Han sa selv at han hadde en kjempefin oppvekst og skolegang. Han var trinnets mest populære i både jentenes og lærernes øyne, og guttene kunne ikke annet enn være venner med ham. De eldre lærerne mumlet om laud-materiale på kontorene sine, uten at han jobbet særlig hardt for karakterene sine. Men det innrømmet han kun overfor sine aller fortroligste. Han fulgte bare det samme løpet som sine eldre søsken, som alle hadde fått de beste vitnemålene i sine kull, og som så flyttet videre til fine karrierer i hovedstaden.
Hver høst på videregående dukket han opp med en ny kjæreste, fra sommeren, en flørt som han hadde kjørt rundt på fra stranden til kinoen, og de riktige festene - hun var alltid 16, han hadde alltid nøklene til pappas nyeste bil. Jentene ble like hodestups forelsket som i filmene, han greide alltid snakke seg ut av å bruke kondom. Forholdene rant ut i sanden mellom høstferie og jul, om våren kunne han rote seg bort i faglige skippertak og et sjeldent one-night-stand. Jeg tror de fleste syntes han var mystisk.
Hadde noen brydd seg så kunne de merket noe i russetiden. Han var bare med på noen få fester og drakk seg aldri fullere enn forventet. Han sov hjemme hver natt og smilte kun på bildene. Og senere, etter å ha fullført første semester ved handelshøyskolen ringer han en av sine tidligere klassevenner og forteller at ingenting kan måle seg med den tiden som var over, fra epleslang og fotballtrening til matfriminuttene i kantinen - at utfordringene og forventningene bare blir større, pensumet vanskeligere, og ansvaret, og livet - han var endatil sikker på at jentene ville bli kresnere, eller at de kom til å se ham klarere. Hvis noen spør, så fortell dem dette.
Han døde av tabletter kjøpt på apoteket, rørt ut i sprit.
28.02.2012
26.02.2012
TYPER
Det finnes noen mennesker som får til alt de prøver på med en naturlig letthet som vi andre bare kan misunne. Personer som takler utfordringer på strak arm, som hopper i det, som er dyktige i idretter og leker uten å øve, som gjør alt som om de alltid har kunnet det, og uten å skryte, og uten å fortelle oss hvordan eller hvorfor. Livet er en lek for disse.
Så har vi vanlige mennesker som er flinke fordi de har øving og trening i emnet, som har prøvd og feilet og utviklet seg over tid, i takt med samfunnets forventninger, uten å overgå noen eller noe på veien.
Og så har vi sliterne, som har måttet jobbe knallhardt for sine egenskaper, som har bitt tenna sammen og konsentrert seg om én rolle eller ett fagfelt, som har terpet og repetert og som først etter lang tid sitter igjen med en respekt som er svært få forunt.
Til slutt har vi de ambisiøse, som ikke er helt gode nok ennå, folk som henger helt ytterst rundt et fagmiljø eller kunnskapsfelt, som studerer suksessene og metodene, typene, som systematiserer kunnskapen og lærdommen, som tenker at neste gang skal de selv bli med i diskusjonen eller på scenen, kanskje neste uke, neste måned og i alle fall til neste år, folk som kunne prestert minst like bra, som venter og venter, og finpusser det som kan finpusses, som ikke tar steget før alt er perfekt, som fortsatt henger helt ytterst i kretsen, uforløst, som alltid går nye runder med seg selv, som alltid finner nye hull, som alltid gir seg selv nye år - og livet kan vel aldri bli langt nok for disse.
Så har vi vanlige mennesker som er flinke fordi de har øving og trening i emnet, som har prøvd og feilet og utviklet seg over tid, i takt med samfunnets forventninger, uten å overgå noen eller noe på veien.
Og så har vi sliterne, som har måttet jobbe knallhardt for sine egenskaper, som har bitt tenna sammen og konsentrert seg om én rolle eller ett fagfelt, som har terpet og repetert og som først etter lang tid sitter igjen med en respekt som er svært få forunt.
Til slutt har vi de ambisiøse, som ikke er helt gode nok ennå, folk som henger helt ytterst rundt et fagmiljø eller kunnskapsfelt, som studerer suksessene og metodene, typene, som systematiserer kunnskapen og lærdommen, som tenker at neste gang skal de selv bli med i diskusjonen eller på scenen, kanskje neste uke, neste måned og i alle fall til neste år, folk som kunne prestert minst like bra, som venter og venter, og finpusser det som kan finpusses, som ikke tar steget før alt er perfekt, som fortsatt henger helt ytterst i kretsen, uforløst, som alltid går nye runder med seg selv, som alltid finner nye hull, som alltid gir seg selv nye år - og livet kan vel aldri bli langt nok for disse.
05.02.2012
22.01.2012
15.01.2012
JORDEN RUNDT
Vi visste lite om henne, annet enn at hun var den vakreste på skolen, og sannsynligvis det vakreste vesenet vi kom til å se, noen gang.
Noen hang seg opp i kroppen, vi kunne diskutere formene hennes, måten hun førte seg på, vi drømte om puppene og snakket gjerne høyt og lenge om hvordan de ville ligge i hendene, om hvor mykt det ville være å ta på magen hennes. Hun hadde en utsøkt bakende som vi studerte i gymtimene, og vi stirret på lårene, og leggene, og på armene hadde hun fine følehår som svettedråpene rant sikk-sakk i mellom. Noen hang seg opp i ansiktet, det stramme blikket, den vesle nesen. Vi lurte på hvordan hun så ut uten sminke. Noen snakket bare om smilet hennes, som var en sjeldenhet. Jeg fantaserte om håret hennes, men kom aldri nærmere enn lukten av nyvasket hår etter gymtimene. Vi visste lite om livet hennes utenfor skolen, annet enn at hun jobbet i byen. Og hun satt alltid alene på bussen - ingen tør sette seg ved siden av noe så vakkert. Vi visste også at hun hadde en eldre søster som vi bare må anta var en stor belastning for familien; en vulgær skapning med piercing i navlen, altfor trange klær og klamydia annenhver måned.
Lenge trodde jeg hun var sjenert, men hun svarte alltid godt for seg i timene, særlig i samfunnsfag og historie. Hun delte gjerne av saker hun hadde lest om verdens urettferdighet. Og hun ble invitert på alle festene, selvsagt, men hun var aldri med på noe. Vi vet ikke om hun feiret sin egen attenårsdag.
I en kort periode ble hun observert sammen med en eldre fyr, og ryktene ville ha det til at han hadde samboer og barn, at hun holdt på å ødelegge en familie. Særlig jentene frydet seg med slikt snakk, men jeg tror ikke noe på dem. Jeg har sett fyren selv, det er noe i blikket hans som tilsier at han har vært nær noe helt fantastisk, noe han aldri kommer til å få.
Hadde vi visst hvordan så skulle vi gjerne bedt henne ut, alle sammen.
Vi visste ingenting om fremtiden hennes, eller hva hun selv ønsket å bli. Drømte hun om familie, karriere eller frihet? Journalist? Fotograf? Eller sykepleier? Advokat? Flyvertinne? Da vi fikk vitnemålene fortalte hun læreren vår at hun ville reise jorden rundt og se seg litt om, først.
Hun etterlot seg en beskjeden samling postkort adressert til foreldrene. Oslo, København, Berlin, Beograd, Istanbul, Jerusalem, India, Thailand.
"Jeg fant et brukt Polaroid-kamera på et marked i Kreuzberg. Fra nå av lager jeg mine egne postkort."
Der står ingenting om hvem hun treffer, bare småting som hvor hun har bodd, hvordan hun reiser og hva hun spiser.
Det siste kortet er fra Vietnam. Hun poserer alene på en strand i solnedgangen, hun har på seg et kort skjørt og en hvit topp. Noen må ha hjulpet henne å ta bildet, men utover frimerket og datostempelet står det kun navnet på stranden, og ingenting mer.
Noen hang seg opp i kroppen, vi kunne diskutere formene hennes, måten hun førte seg på, vi drømte om puppene og snakket gjerne høyt og lenge om hvordan de ville ligge i hendene, om hvor mykt det ville være å ta på magen hennes. Hun hadde en utsøkt bakende som vi studerte i gymtimene, og vi stirret på lårene, og leggene, og på armene hadde hun fine følehår som svettedråpene rant sikk-sakk i mellom. Noen hang seg opp i ansiktet, det stramme blikket, den vesle nesen. Vi lurte på hvordan hun så ut uten sminke. Noen snakket bare om smilet hennes, som var en sjeldenhet. Jeg fantaserte om håret hennes, men kom aldri nærmere enn lukten av nyvasket hår etter gymtimene. Vi visste lite om livet hennes utenfor skolen, annet enn at hun jobbet i byen. Og hun satt alltid alene på bussen - ingen tør sette seg ved siden av noe så vakkert. Vi visste også at hun hadde en eldre søster som vi bare må anta var en stor belastning for familien; en vulgær skapning med piercing i navlen, altfor trange klær og klamydia annenhver måned.
Lenge trodde jeg hun var sjenert, men hun svarte alltid godt for seg i timene, særlig i samfunnsfag og historie. Hun delte gjerne av saker hun hadde lest om verdens urettferdighet. Og hun ble invitert på alle festene, selvsagt, men hun var aldri med på noe. Vi vet ikke om hun feiret sin egen attenårsdag.
I en kort periode ble hun observert sammen med en eldre fyr, og ryktene ville ha det til at han hadde samboer og barn, at hun holdt på å ødelegge en familie. Særlig jentene frydet seg med slikt snakk, men jeg tror ikke noe på dem. Jeg har sett fyren selv, det er noe i blikket hans som tilsier at han har vært nær noe helt fantastisk, noe han aldri kommer til å få.
Hadde vi visst hvordan så skulle vi gjerne bedt henne ut, alle sammen.
Vi visste ingenting om fremtiden hennes, eller hva hun selv ønsket å bli. Drømte hun om familie, karriere eller frihet? Journalist? Fotograf? Eller sykepleier? Advokat? Flyvertinne? Da vi fikk vitnemålene fortalte hun læreren vår at hun ville reise jorden rundt og se seg litt om, først.
Hun etterlot seg en beskjeden samling postkort adressert til foreldrene. Oslo, København, Berlin, Beograd, Istanbul, Jerusalem, India, Thailand.
"Jeg fant et brukt Polaroid-kamera på et marked i Kreuzberg. Fra nå av lager jeg mine egne postkort."
Der står ingenting om hvem hun treffer, bare småting som hvor hun har bodd, hvordan hun reiser og hva hun spiser.
Det siste kortet er fra Vietnam. Hun poserer alene på en strand i solnedgangen, hun har på seg et kort skjørt og en hvit topp. Noen må ha hjulpet henne å ta bildet, men utover frimerket og datostempelet står det kun navnet på stranden, og ingenting mer.
02.01.2012
Abonner på:
Innlegg (Atom)