VERDEN. En bruksanvisning for barn

TYPER

2012-02-26T21:00:00.000+01:00

Det finnes noen mennesker som får til alt de prøver på med en naturlig letthet som vi andre bare kan misunne. Personer som takler utfordringer på strak arm, som hopper i det, som er dyktige i idretter og leker uten å øve, som gjør alt som om de alltid har kunnet det, og uten å skryte, og uten å fortelle oss hvordan eller hvorfor. Livet er en lek for disse.

Så har vi vanlige mennesker som er flinke fordi de har øving og trening i emnet, som har prøvd og feilet og utviklet seg over tid, i takt med samfunnets forventninger, uten å overgå noen eller noe på veien.

Og så har vi sliterne, som har måttet jobbe knallhardt for sine egenskaper, som har bitt tenna sammen og konsentrert seg om én rolle eller ett fagfelt, som har terpet og repetert og som først etter lang tid sitter igjen med en respekt som er svært få forunt.

Til slutt har vi de ambisiøse, som ikke er helt gode nok ennå, folk som henger helt ytterst rundt et fagmiljø eller kunnskapsfelt, som studerer suksessene og metodene, typene, som systematiserer kunnskapen og lærdommen, som tenker at neste gang skal de selv bli med i diskusjonen eller på scenen, kanskje neste uke, neste måned og i alle fall til neste år, folk som kunne prestert minst like bra, som venter og venter, og finpusser det som kan finpusses, som ikke tar steget før alt er perfekt, som fortsatt henger helt ytterst i kretsen, uforløst, som alltid går nye runder med seg selv, som alltid finner nye hull, som alltid gir seg selv nye år - og livet kan vel aldri bli langt nok for disse.

THE ZOO

2012-02-05T16:35:00.000+01:00

OVIS ARIES

2012-02-05T16:26:00.000+01:00

ENDLESS SKIES

2012-01-22T20:26:00.000+01:00

JORDEN RUNDT

2012-01-15T20:14:00.000+01:00

Vi visste lite om henne, annet enn at hun var den vakreste på skolen, og sannsynligvis det vakreste vesenet noen av oss kom til å se, noen gang.

Noen hang seg opp i kroppen, vi kunne diskutere formene hennes, måten hun førte seg på, vi drømte om puppene og snakket gjerne høyt og lenge om hvordan de ville ligge i hendene, om hvor mykt det ville være å ta på magen hennes. Hun hadde en utsøkt bakende som vi studerte i gymtimene, og vi stirret på lårene, og leggene, og på armene hadde hun fine følehår som svettedråpene rant sikk-sakk i mellom. Noen hang seg opp i ansiktet, det stramme blikket, den vesle nesen. Vi lurte på hvordan hun så ut uten sminke. Noen snakket bare om smilet hennes, som var en sjeldenhet. Jeg fantaserte om håret hennes, men kom aldri nærmere enn lukten av nyvasket hår etter gymtimene. Vi visste lite om livet hennes utenfor skolen, annet enn at hun jobbet i byen. Og hun satt alltid alene på bussen - ingen tør sette seg ved siden av noe så vakkert. Vi visste også at hun hadde en eldre søster som vi bare må anta var en stor belastning for familien; en vulgær skapning med piercing i navlen, altfor trange klær og klamydia annenhver måned.

Lenge trodde jeg hun var sjenert, men hun svarte alltid godt for seg i timene, særlig i samfunnsfag og historie. Hun delte gjerne av saker hun hadde lest om verdens urettferdighet. Og hun ble invitert på alle festene, selvsagt, men hun var aldri med på noe. Vi vet ikke om hun feiret sin egen attenårsdag.

I en kort periode ble hun observert sammen med en eldre fyr, og ryktene ville ha det til at han hadde samboer og barn, at hun holdt på å ødelegge en familie. Særlig jentene frydet seg med slikt snakk, men jeg tror ikke noe på dem. Jeg har sett fyren selv, det er noe i blikket hans som tilsier at han har vært nær noe helt fantastisk, noe han aldri kommer til å få.

Hadde vi visst hvordan så skulle vi gjerne bett henne ut, alle sammen.

Vi visste ingenting om fremtiden hennes, eller hva hun selv ønsket å bli. Drømte hun om familie, karriere eller frihet? Journalist? Fotograf? Eller sykepleier? Advokat? Flyvertinne? Da vi fikk vitnemålene fortalte hun læreren vår at hun ville reise jorden rundt og se seg om, først.

Hun etterlot seg en beskjeden samling postkort adressert til foreldrene. Oslo, København, Berlin - "Jeg fant et brukt Polaroid-kamera på et marked i Kreuzberg. Fra nå av lager jeg mine egne postkort." Beograd, Istanbul, Jerusalem, India, Thailand.

Der står ingenting om hvem hun treffer, bare småting som hvor hun har bodd, hvordan hun reiser og hva hun spiser.

Det siste kortet er fra Vietnam. Hun poserer alene på en strand i solnedgangen, hun har på seg et kort skjørt og en hvit topp. Noen må ha hjulpet henne å ta bildet, men utover frimerket og datostempelet står det kun navnet på stranden, og ingenting mer.

ASTROBIOLOGI

2012-01-02T19:05:00.000+01:00

POPELKU

2011-12-22T12:15:00.000+01:00

ønskeliste jul 2011

2011-12-12T15:05:00.000+01:00

tavlen

2011-12-10T16:07:00.000+01:00

FALL

2011-12-03T19:18:00.001+01:00

to tegninger

2011-11-25T19:09:00.000+01:00

min musikalske arv

2011-11-20T22:26:00.001+01:00

TUNELLER

2011-11-15T13:37:00.000+01:00

VERDEN, forklart

2011-11-07T18:08:00.001+01:00

KOMPLEMENTÆRFARGER (ny versjon)

2011-11-01T11:42:00.000+01:00

DØDEN FOR BARN

2011-10-26T22:26:00.000+02:00

ELEFANT FORLAG

2011-10-19T13:44:00.000+02:00

Eirik Strandabø presenterer:

2011-10-11T13:29:00.000+02:00

nyheter

2011-10-06T21:43:00.003+02:00

SENSOMMER

2011-10-02T15:14:00.002+02:00

LUFTIGE ORD, ELLER NOE (penn)

2011-09-24T20:01:00.000+02:00

HØR HØR!

2011-09-11T15:31:00.002+02:00

TRÆR SOM SYNKER

2011-09-04T14:42:00.001+02:00

Forbi plommehagen, gjennom plommehagen, ja forbi plommetrærne og den søte frukten - forbi røde plommer, forbi gule plommer, forbi trærne vi fikk klatre i og forbi trærne vi ikke fikk klatre i, forbi ripsbærbuskene og solbærbuskene, forbi stikkelsbærene, forbi gjerdet, over porten, med sykkelen, forbi trehytten med slengtauet, ned grusbakken og frem til den lille folkemengden ved innkjørselen, som en tiåring på sykkeltur, forbi alt dette og helt inntil voksne mennesker som prater stilt med hverandre, over hodet mitt.

Jeg hadde vært i huset mange ganger da jeg var mindre, jeg visste hvordan kjelleren så ut, jeg visste hvordan kjøkkenet så ut, og det åpne trappehuset, jeg visste hvor lørdagsgodtet lå gjemt, jeg visste hvor TVen sto, og at det ble spilt Sputnik på kassett, jeg husket teksturen i sofatrekket, men jeg visste også at alt dette sannsynligvis var forandret, for det var en annen familie der nå, med sine egne møbler og vaner, med barnerom og samværsrett hver onsdag og annenhver helg, barn som var for små for meg, og faren husker jeg kun fra en gang jeg var ballgutt noen måneder i forveien, han ga oss brus og t-skjorter på møtet før kampen, han utførte pliktene sine korrekt og uklanderlig. Jeg har også lyst til å si at han kjørte barna på fotballtrening selv de dagene de var hos moren, som om det stilte ham i et bra lys, som om jeg har lov til å dikte fritt om andre menneskers skjebne og hverdag - jeg visste at trappene måtte være slik jeg husker, at trappehuset gikk fra loft til kjeller, at man kunne knytte et tau i toppen av rekkverket og la det dingle fritt og helt ned, vi gjorde noe lignende selv, i vårt eget hus, vi lagde fallskjermer av plastposer, festet dem til actionfigurer og dyttet dem utfor, jeg ville se at mannen virkelig hang der, jeg ville tro på det jeg hørte, jeg ville se det, jeg ble sendt hjem, selvsagt, jeg trillet sykkelen opp bakken, jeg lente den inntil gjerdet, jeg tvang meg selv opp i det gode plommetreet, jeg tvang meg selv til å spise plommer, til å gjøre som barn gjør.

Og det er kanskje den fineste tiden på året, da når plommene modner, når ferien er over, når vi har begynt på skolen igjen, når vi har vokst noen nye centimeter, når nye forventninger skal innfris, kanskje var det sterke verb og uekte brøk vi skulle lære det året, vi måtte fortsatt vente et helt år på sløyd og forelskelser. Kanskje hadde jeg ingen andre valg enn å la hverdagen synke inn - jeg hater det uttrykket, synke inn - som om lekser og trening og barneselskap er de eneste erfaringene et barn kan gjøre, som om voksenlivet er et eneste langt fall, kanskje satt jeg bare og drømte meg bort hele fjerde klasse, dette var ikke noe å snakke om.

SLUKK MEG FOR EG BRENNER (tolkning)

2011-08-28T16:11:00.001+02:00

Skambankt – Slukk Meg (For Eg Brenner)

Ej skulle ønske det va ej som sto på scena og fikk uttrykt følelsane mine, at det va ej som sang den sangen som du lika so godt, som du nynna til på jobb, at ej hadde innreda livet mitt med gitar, tromme og bass, og forsterkera, og lys, og at ej kunne uttrykke mej på mi ega dialekt, mitt eget språk, at orda mine va ærlige og upretensisøse, at det va mine ord som traff dej i magen, sjøl når du sto bakerst i publikum, at ej dyrka fram musikken som stadig bor i mej, at energien slapp ut, at det va tydelig for alle kor mykje fint ej he å tilby - ej skulle ønske at ej sang meir, spelte meir, at ej kunne stå på ei scene og brøle ut med heile hjertet, slokk mej, slokk mej før ej brenne, ej skulle ønske det va mine ord, at det va slik verda oppfatta mej, at ej kunne gi litt meir enn disse småorda, at ej kunne gå med skinnjakke og sletne dongribukse, at ej osa testosteron og faen og sex, at ej gikk fullt og heilt inn i rockemyta, ellernoke, ej skulle ønske at ej kunne sei noke anna enn tenn mej, tenn mej før ej slokna.

BERGEN. En bruksanvisning for barn

2011-08-19T19:00:00.003+02:00

Så. Bloggen har flyttet. Ikke nettadresse eller bloggleverandør eller noe sånn teknisk. Dette er en blogg som finnes på skikkelig, hver eneste illustrerte tekst som publiseres eksisterer som små bøker, bundet sammen med bomullshyssing. De ligger samlet i en eske (se bilde). Denne esken har flyttet fra Ulsteinvik til Bergen. Og hvis du er en av dem som stadig er innom her og synes det er fine ting som skjer, så synes jeg du skal ta deg en tur opp på Høyden midt i Bergen sentrum. I ett av vinduene langs gatene rundt Studentsenteret henger det en liten lapp som sier VERDEN - en bruksanvisning for barn. Det er den samme lappen som du finner øverst på denne siden. Kanskje finner du noe annet i vinduet også, en tegning eller en kommentar eller en tanke, eller noe. Bak der henger en tykk, svart gardin, og vi får ikke vite hva slags poesi som foregår på den andre siden. Jeg har forresten hasper som gjør det umulig å åpne vinduet utenfra, men om du vil legge igjen en kommentar, på papir, så lar det seg gjøre å lirke inn noen ord eller tre. Din anonymitet vil selvfølgelig alltid være ivaretatt.

-Eirik

22. juli 2011 / TIL JUNIOR

2011-08-08T00:56:00.003+02:00

På mange måter er det et slags sommerens paradis vi gjennomlever her på hytta på vestsiden av Oslofjorden. Hele familien er tilstede, vi har kun ett bad på deling, vi er tre plasskrevende sønner, og noen av oss har fått familie, barn, hunder og sånn. I tillegg får vi stadig besøk av venninner og lekekamerater, eller slektninger som stikker innom. Vi griller og spiser jordbær til dessert. Når det regner er det trangt om plassen inne, jeg låner fine bøker på biblioteket, vi holder ut. Noen ganger tar jeg ordet og vi begynner å krangle heftig, såpass mye at alle involverte blir kvalme. Ord kan være jævlige og falske, eller viktige og på sin plass, ord er vanskelige.

Noe av det fineste med denne sommeren er Junior, min femten måneder gamle nevø som ikke har noen problemer med å klatre opp den bratte trappen og så åpne døren inn til rommet mitt. Jeg sitter som regel bøyd over et prosjekt eller en tegneblokk eller en roman når han plutselig står der, med åpne øyne og sier OOOOJ! Han vet at det står en gitar i skapet mitt, og at det under haugen av klær på gulvet ligger en ukulele. Han vet hvor munnspillet ligger. Han slår og klimprer på alt, han elsker musikk, han elsker trompetlydene jeg lager med munnen, han hermer. Jeg pleier å slå knyttnevene i pannebrasken min mens jeg former et slags akustisk og elastisk hulrom med munnhulen, jeg spiller enkle melodier på denne måten, improviserte fraser eller 'Lisa gikk til skolen'. Junior lyser opp, og tar seg klumsete til pannen selv, men lydene uteblir. I stedet roper ha TA, LA og OOOOJ, som for å kompensere. Sånn har denne sommeren vært, selv dager med strålende sol har jeg gjemt meg over skrivebordet, noe har løsnet inni meg som aldri før. Jeg skriver. Og når Junior kommer innom, da synger jeg. Og han. OOOOOJ, BABA! TI PI WOOO!

Men alle idyller tar slutt, jeg har blitt invitert på jobbintervju i Bergen, det er her livet mitt har vært de siste syv årene, selv de siste to der jeg har bodd hjemme på Sunnmøre, det er i Bergen jeg håper at livet mitt fortsetter. Og hvis jeg bare sier de riktige tingene og oppfyller kravene så kan mye av det jeg håper og trenger falle på plass: Jeg vil delta med både poesi, musikk, mat og fotografi. Og tålmodighet. Jeg er fortsatt naiv.

Jeg tar nattoget kvelden den 21. juli, og fremtiden er fortsatt uvitende om bomben som skal smelle klokken 15.38 dagen etter i Oslo. Ingen av oss kan gjøre noe med det, stemningen rundt oss er merkelig, vi sitter på kafé og koser oss når de første meldingene tikker inn; solen skinner men alle kjenner at det ligger regn i vente. Vi lar oss affisere, men samtidig gjør vi det vi har planlagt å gjøre, terror skal ikke hindre oss. Vi vitser, til og med. Forsøker å forholde oss til det som skjer på barnslige måter. Terror skal ikke forandre oss - det forblir en usagt men sann klisjé i omstendighetene våre. Vi treffer fortsatt kjente på Torgallmenningen, det er fortsatt noen som lurer på hva som skjer i kveld. Og i dét Anders Behring Breivik går i land på Utøya med lomma full av handlinger trer jeg inn på et kontor uten annet enn ord og håp. Vi snakker sammen, vi har hørt om Oslo men glemmer det straks, det er alltid her og nå som gjelder. Stemningen er god.

***

Helgen gjennomføres, noen hendelser og alle følelser senere er jeg plutselig tilbake på hytta og Junior lurer på hvordan det gikk. BA BA BAH! sier han, mens han krabber opp trappen og åpner opp døren, han smiler fortsatt. Han vet ikke hva mord er, han vet ikke hva det vil si å stirre barn inn i øynene for så å henrette dem, én etter én etter én. Han sier BAAAAAH! GIGI! mens nyhetssendingene ruller. Han finner ukulelen under en genser på rommet mitt og løfter den mot meg. Jeg legger den på senga, og tar gutten opp på fanget. Jeg skal spille for deg senere. BO BO? Jeg svarer at det gikk bra, jeg fikk jobben. TOOOOO!!! sier han. Men, kjære lille gutten min: Du må forstå at dette betyr at jeg ikke kommer til å bo på Sunnmøre lengre. LAAAAAH! FA FAAH! Jeg kommer ikke til å være naboen din, jeg kommer ikke til å være der når du trenger musikk og rare lyder, jeg kommer ikke til å høre dine første ord. Jeg kommer til å legge igjen noen instrumenter, men du blir nødt til å finne ut av dem selv. Verden kommer ikke til å være den samme. Og selv om jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg er like glad i deg uansett hvor langt unna jeg er, at jeg elsker deg like mye - og det gjør jeg - så forblir det bare ord. Dette kan umulig kalles kjærlighet, for nå reiser jeg til Bergen, jeg drar fra deg. Det finnes ikke ord for hvor grusomt gjort dette er av meg; ingen dikt, sang eller manifest kan noen gang rettferdiggjøre en slik handling.

-Tio, alltid din tio.

GRÅ KAMELEON

2011-07-19T21:54:00.000+02:00

DAL NIENTE

2011-07-18T02:09:00.000+02:00

FARGELÆRE, nr 1

2011-07-12T21:18:00.000+02:00

België, etc.

2011-06-26T20:11:00.000+02:00

Hei og hå alle mine trofaste lesere, tittere og følgere. I have an announcement! I morgen drar jeg på ferie, jeg tar med meg sykkel, telt og plastkamera og flyr til Brussel. Derfra skal jeg sykle til Skagen på tuppen av Danmark. Du kan enkelt følge meg på ferden via Facebook, jeg har opprettet en gruppe HER. Jeg kommer til å legge ut tegninger, bilder og små oppdateringer. Hvis det blir skikkelig artig skriver jeg kanskje en lengre blogg når jeg kommer hjem. Og jeg kommer til å ta masse bilder med Holga!

Ønsk meg lykke til i kommentarfeltet! Dere er så stille.

PS: Har du noen tips til turen? Noen steder jeg bør innom, en matrett eller øl jeg burde prøve? En koselig kafé? Jeg skal innom disse byene/stedene: Brussel, Brugge, Antwerpen, Amsterdam, Alkmaar, Leeuwarden, Groningen, Flensburg og Jylland på langs! Tips meg :)

-Eirik

IKKE SLÅ

2011-06-12T13:04:00.002+02:00

PROUD SPONSOR: COCA COLA

2011-06-03T21:03:00.001+02:00

Kunst og handverk, fjerde klasse

2011-05-28T17:45:00.000+02:00

Femte time hver fredag har vi kunst i fjerde klasse. Da finner jeg meg en ledig pult og blir ti år igjen.

BUBBLES

2011-05-08T17:53:00.002+02:00

IRAK

2011-05-04T21:20:00.000+02:00

REFERAT

2011-04-17T22:35:00.000+02:00

A GARDEN

2011-04-10T18:37:00.000+02:00

Savnet!

2011-04-03T18:13:00.003+02:00

KJÆRE KAJA

2011-03-23T23:01:00.002+01:00

AUSTRALIA

2011-03-20T19:49:00.002+01:00

EIRIK STRANDABØ FOTOGRAFI

2011-03-09T21:16:00.001+01:00

Den oppmerksomme leser har kanskje fått med seg at jeg også driver litt med fotografi, blant annet gjennom mitt alter ego girlwithredcamera, og nå har det seg slik at det i verdens navle - Ulsteinvik på Sunnmøre - nå er mulig å skue noen av disse fotografiene på veggene til Kaffikari i Sjøgata 72. Det anbefales på det varmeste å ta turen hit: Kaféen er nemlig en av Norges aller kosligste serveringsteder, kaffien holder internasjonalt nivå, kokkene er topp utdanna og serveringsjentene smiler pent. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre sted å legge turen i mars 2011.

Den enda mer oppmerksomme leser ser kanskje også at jeg har startet nettbutikk på epla.no. Det ligger en link rett over oss. Butikk.

I tillegg har nærnett Volda laget en sak om meg og bildene mine. Klikk deg inn og se så lurt jeg smiler.

-Eirik

TRYKK

2011-03-07T00:41:00.001+01:00

ARALSJØEN

2011-02-20T20:34:00.000+01:00

NORDSJØEN

2011-02-20T18:01:00.000+01:00

TYROL

2011-02-13T19:57:00.000+01:00

BØNN nr1

2011-01-31T18:50:00.000+01:00

BØNN nr2

2011-01-30T16:49:00.002+01:00

SPEIL #2

2011-01-25T21:17:00.000+01:00

search query // intangible heritage lists

2011-01-16T18:05:00.000+01:00

AUTISMER

2011-01-09T21:15:00.000+01:00

LUFTIGE ORD, ELLER NOE (illustrert)

2010-12-24T16:03:00.000+01:00

LILLEJULAFTEN

2010-12-23T15:43:00.000+01:00

SALME

2010-12-12T20:26:00.000+01:00

kommentarer

2010-12-02T18:57:00.000+01:00

det har ad omveier kommet et slags ønske om å kunne kommentere anonymt her inne, for det har ikke vært mulig til hittil (uten at det har vært noen tilsiktet grunn), men nå skal det altså være mulig. og til anonyme deg som rotet deg bort til min andre blogg bare for å fortelle meg dette anonymt: takk for tipset! selvfølgelig er jeg nysgjerrig!

-Eirik

ØNSKELISTE

2010-12-01T17:26:00.000+01:00

TOMME SKALL

2010-11-29T20:38:00.000+01:00

KULTURMENNESKE

2010-11-12T19:06:00.000+01:00

HENNE - EN BRUKSANVISNING

2010-11-04T19:09:00.000+01:00

Det ligger en naken rygg foran deg. Ta hendene dine og massér den godt. Bruk god tid og øv deg på å lytte etter signalene som gis. Kanskje hun liker det hardt eller langsomt eller i et spesielt mønster, det gis ekstrapoeng hvis hun slipper å si det rett ut.

Vi vil ha en myk kropp. Mange liker å bli massert rundt skulderbladen, derfra er det naturlig å følge ryggraden nedover. Bruk fingertuppene. Prøv å veksle mellom massasje og lett stryking. Menneskehuden er dekket av tusenvis av små hår som sender signaler gjennom nervecellene om at dette, dette er godt. Når du lar fingertuppene gli lett over disse - du er ikke engang borti huden - så skaper det en god kontrast til den mer betonte massasjen. Pass på at du dekker hele ryggen; den begynner rett under trusekanten, går via overarmene og opp til nakken. I nakken og skuldrene samler det seg mye stress som går utover muskler og ledd. Vis ekstra stor oppmerksomhet og forståelse her. Jobb deg så sakte oppover med et fast og bestemt grep. Du er nå ved hårfestet.

I dette området - rett nedenfor selve hodehåret - er følehårene ekstra lange og følsomme. Bruk to lette fingre, begynn med den ene øreflippen og gå skrått innover, nedover. Beveg fingrene i sirkler eller åttetallsbevegelser, stryk over dunene som nupper seg (hvisker mer! mer!) men du er allerede på vei opp igjen mot det andre øret og den andre øreflippen. Variér dette mønstret et par ganger men uten å dra det for langt ut. Om ikke lenge kan du snu kroppen mot deg.

SPEIL #1

2010-11-03T20:19:00.000+01:00

BLANKE ARK

2010-11-03T19:51:00.002+01:00

EN BRUKSANVISNING

2010-10-31T19:23:00.002+01:00

Innsikt: Verden er full av farer og full av gode ting, og det ene kan føre til det andre, sier hun mens jeg er enig. Vi sier musikk og mennesker; og dyr og kunst; og språk og sex men mest av alt ting man ikke forstår. Samtidig kan det være vanskelig å se sammenhengen mellom alt dette, jeg mener, folk tar livet av seg, pianoer må stemmes, folk vil ha narkotika, hunder må gres, møbler skal gjenvinnes, dusjkabinett bør avkalkes og skip må synke. Men hva er det som holder alt sammen? Ingenting, muligens. Nærhet, kanskje. Luft. Vi tror ikke på noe utover oss selv, og verden. Vi hviler. Og alle valgene vi må ta, sier hun, vi kommer utstyrt til å leve så mange liv, men får bare tid til ett. Jeg er uenig. Og tenk på alle barna som kommer til denne voksende verdenen, de skal klare seg gjennom dette myldrende kaoset, vi burde hjelpe dem, lage en slags bruksanvisning, kanskje, en bruksanvisning for verden, for barn, for alle. Noe de kan slå opp i hvor som helst, når de trenger den. Den må være liten nok til å ta med seg, men stor nok til å romme hele verden. Kan vi skrive om puling? Ja, alt. Og vi må ha fine tegninger. Og lettfattelige konklusjoner. Vi ser på hverandre, vi forstår hverandre. Vi skal virkelig ta fra barna opplevelsen av å oppdage seg selv, verden og alt i mellom. Vi gjor det for dem, vi har ikke lært noe som helst.

2010-10-26T20:06:00.000+02:00

LUFTIGE ORD, ELLER NOE.

2010-10-24T18:31:00.003+02:00

Hun inviterte meg inn til luktene sine og derfra bar det avsted. Vi hadde - om enn bare så vidt - allerede utvekslet lukter den dagen da vi hilste på hverandre. Jeg dro inn lukten av håret hennes, en dempet blanding av søvn, forsiktig svette og balsam fra i går, ikke mye i det hele tatt. Jeg innbiller meg at hun kjente feromonene mine siden nesen hennes rekker meg opp til armhulen. Den ytterste gangen i leiligheten hennes luktet av våte jakker og sko, i tillegg til gammelt ryeteppe. Det var sent men likevel lagde hun kaffe til oss. Hun malte den for hånd i en gammel kvern, noe som satte i gang en hel del olfaktoriske refleksjoner for min del. Vi satt overfor hverandre på det lille kjøkkenbordet hennes, jeg studerte henne gjennom kaffedampen mens hun så ut vinduet på den mørke bakgaten. Jeg spurte om det var mocca i blandingen, hvorpå hun svarte et spørrende nei. Så jeg lente meg nærmere halsen, kanskje du bruker en slags bodybutter med sjokolade i. Nei ikke det heller.

Senere skulle jeg bli kjent med flere av luktene hennes. I kjøkkenskapet hadde hun små glass med kanelstenger, vaniljesukker, vaniljestenger, kardemomme, nellikspikre, safran, merian, karve og jeg vet ikke hva mer. På badet hadde hun hyllevis med såper, salver, kremer, ulike typer sjampo og balsam. I garderobeskapet fant jeg en skinnjakke som hun hadde arvet av moren. Men dette er ikke henne. Om morgenen, før hun våkner, sniker jeg meg under dynen og trekker inn den salte kroppslukten. Jeg tenker på en rett jeg så tilberedt på TV, en bruschetta med mørk sjokolade, fingersalt og olivenolje. Jeg vekker henne og forteller teorien min om hvorfor vi dusjer så mye. Alle forbildene våre er i aviser og på TV og skjermen formidler jo ikke lukt; derfor skrubber vi oss rene, daglig.

Vi må lufte, sa hun, om morgenene, og hektet vinduet av haspene. Hun elsket vind og hatet støv. Hun hatet inneluft. Det blir kaldt, sier jeg og hun lover å hvile over meg som et ullteppe, bare hun får luft. Hun rullet ned ruten når vi var på biltur, hun snakket om cabrioleter og motorsykler. Enten det gjaldt sukkerspinn eller champagne, surdeig, pimpstein, fromasj, farris, marengs eller dundyner - hun hadde alltid resonnementer og vurderinger å komme med, jeg var alltid fascinert. Hun hatet å støvsuge - hvorfor må vi ha vegger, sa hun, hvorfor kan ikke vi bare ha et tak og fire bjelker, hvorfor kan ikke vi la hår og hudceller få flyte fritt og uforstyrret. Fordi vi bor i Norge, sa jeg, hun bare stirret tilbake som om det ikke hadde noe med saken å gjøre, eller som om hun ikke forstod svaret. Og hun hatet eksos, men hadde flere bilder av atomskyer på veggene. Hvordan kan du fascineres av noe slikt - hun var ubegripelig. Jeg leste om en mann som skulle fri til kjæresten sin, han hadde lagt ringen i en heliumballong som de hadde med på tur. Han gikk ned på kne og overrakte henne en eske med en liten, spiss nål i. Men før hun så hva det var kastet hun seg rundt halsen hans slik at han mistet ballongen, hun overøste han med kyss og JA mens han kavet og sleit for å komme seg på bena. Til slutt fikk han forklart henne hva som var skjedd, og sammen stirret de opp på ballongen i taushet. Vi ler av denne historien, hun spør om diamanter har vilje. Jeg har tatt henne med til et lite fjell en dag det blåser skikkelig, jeg håper at det vil få henne i humør, at vi kan samtale igjen slik vi gjorde i starten, jeg har glemt å telle dagene siden sist vi gjorde noe annet enn å bytte betraktninger, jeg hadde glemt hvordan nærheten hennes luktet, jeg ville få ting på gang igjen, få noe til å skje, noe eksistensielt. Vi så utover, skyer og vind og hav og inntrykk. Vi er stille en stund. Hun sier at det er på tide å reise hjem, og sukker tungt. Jeg vet ikke noe mer å si. Jeg tar opp telefonen for å sjekke klokka, da jeg løfter blikket igjen svever hun rett foran meg, én meter over bakken. Alle cellene og molekylene i henne og fibrene i klærne har løsnet fra hverandre som vanndamp, som bølgende tåke, hun flyter oppover og bort, det har sluttet å blåse, hun forsvinner, det er ikke en sky på himmelen lengre og jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal si, jeg greier aldri å holde på de rette ordene.

STOR HVIT HAI

2010-10-22T18:01:00.002+02:00

Hvithaien er en av verdens største rovfisker og kan bli over seks meter lang. I tillegg er det en svært gammel fisk, evolusjonsmessig har den stått stille i over to millioner år - den er perfekt, ifølge tilhengerne. Navnet kommer av den hvite buken, som gjør det vanskelig å se haien underfra. Dietten består av sjøpattedyr og fisk, dessuten forekommer kannibalisme; babyhvithaier spiser gjerne sine søsken allerede i livmoren. Det er mye vi ikke vet om hvithaien, som hvor og hvordan den formerer seg - vi har aldri observert en fødsel. Man har prøvd å holde hvithaien i fangenskap, men nesten alle forsøk mislykkes: Den dør etter kort tid. Haien blir deprimert hvis den ikke får bevege seg fritt, og orker sjelden å ta til seg næring. Tidlige forsøk varte gjerne opptil to uker før haien døde av sorg, mens nyere anstrengelser med uhørt gigantiske vanntanker har holdt liv i den i nesten 200 dager før den slippes fri. Det sies at haien ikke kan være stille i mer enn noen få minutter uten å risikere livet, det er noe med de primitive gjellene som gjør at den må bevege seg for å ta til seg oksygen, men dette er jeg ikke helt sikker på. Nyere forskning viser i tillegg at hvithaien er langt mer sosial enn tidligere antatt, dét er fint å tenke på.

FOTOGRAFER

2010-10-21T19:49:00.004+02:00

Det er noe mannlig og dominerende ved yrket og typen, de søker alltid perfeksjon og krever full kontroll over et helt rom og alle som er i det. De vet at hvert motiv er ugjenkallelig, et utsnitt som aldri kommer igjen - fotografiet dokumenterer forandring, i ytterste konsekvens blir hvert knips et portrett av døden. Fotografen lever av dette, han forsøker å ta bilder som ikke er blitt tatt før, vise kjente motiver på en ny måte, portrettere og kle av skjønnhet - han sier til seg selv at han er en oppdager i en verden uten hvite flekker. Fra fotografiet ble oppfunnet og frem til i dag er det blitt tatt millioner av bilder, og potenser av millioner - han kan umulig greie å tilføye noe vesentlig. Han avfinner seg med det, i et studio av unaturlig lys, kjemikalier og syntetiske bakgrunner. Frukten er av plast. Han portretterer smilende, glade mennesker som han har ingen grunn til å tvile på; de har lykkelige anledninger rett bak munnvikene, han kan se det allerede i mørkerommet. Han dør en milliard ganger, og en milliard milliard til.

1000 KILOMETER I TIMEN UTEN Å RØRE SEG

2010-10-20T20:36:00.004+02:00

En flyreise går ikke like raskt som folk tror - selve flyet er avhengig av et halvt dusin trege fartøy på bakken; stigebiler, tankbiler, cateringbiler, bagasjevogner, leddbusser og brannbiler i beredskap. Dessuten kommer all den tiden flyet står stille mens mekanikere reparerer, fikser, skrur og justerer i maskinene. Som passasjer må man komme seg til flyplassen i god tid, stå i kø for å sjekke inn, stå i kø for sikkerhetskontrollen, kle av seg, kle på seg, stå i tax-free-kø, vente ved gaten, stå i en ny kø for å gå ombord flyet og så videre. Man står og loker litt i midtgangen mens folk stapper hyllene fulle av håndbagasje. Så sitter du der stille og fastspent, med bare et lite lys over deg som forteller deg når og om du kan bevege deg. I tillegg kommer all pakkingen og planleggingen man har gjort på forhånd, med oppmålte mengder undertøy og skjorter pakket i system, toalettartikler pakket i plast. For å roe nervene drikker vi tolv år gammel cognac. Drivstoffet er enda eldre, parafin utvinnes fra råolje, og skaper et karbonavtrykk det vil ta lang tid å rydde opp i. Det strider i mot all intuisjon å fly på denne måten, vinduene er for små, kabintrykket gir meg neseblod, stolene er ukomfortable, passasjerene gjør meg uvel. Jeg tyr til fantasier om flyvertinnen på det trange toalettet, men plassene våre er fastsatt på forhånd. Dette er verken frihet eller fremskritt - jeg vil bevege meg, strekke på beina, på kroppen, men lyset over lyser fortsatt.

DID YOU MEAN NON MATCHING SOCKS???

2010-10-19T20:03:00.004+02:00

Du vet hvordan sokker forsvinner i vaskemaskinen og alt det der. Jeg har et nøye planlagt system som akkurat i dag uheldigvis stiller meg i et lite flatterende lys. Jeg parer alle sokkene, selv de som egentlig ikke passer sammen, som har mistet sin partner, og så lenge de er uten hull bruker jeg disse umake parene også. Mandager for eksempel, mandager passer kjempefint for umake sokker, og også vaskedager. Da tar jeg på meg en gammel boxer og et par umake sokker. Også er det dager som i dag, jeg vurderte i morges hvorvidt jeg skulle ha make sokker eller ikke. Men jeg landet på et umake par, selvom det er torsdag, og jeg er normalt veldig glad i torsdager men i morgen er det jo fredag, og da var jeg tenkt å ringe deg ut på ettermiddagen og spørre om du ville bli med på noe tull, noe sprøtt jeg vet ikke hva ennå men så ringte du meg i dag, kom meg i forkjøpet som det heter, og som sagt, jeg har umake sokker og det gjør ingenting så lenge vi sitter her på kafé, for skoene mine er på men hvis jeg blir med hjem til deg etterpå og tar av meg skoene går det ikke lang tid før du legger merke til at sokken på høyrefoten er i et mye grovere stoff enn den på venstrefoten, i tillegg ender de på forskjellige steder på leggene mine, men det er det ikke like sannsynlig at du legger merke til. Med mindre jeg tar av meg buksene, da. Før sokkene. Og hva slags inntrykk er det da jeg skaper av meg? Jeg forsøker vanligvis å pare dem så nærme som mulig, skal vite, men i dag har jeg virkelig bomma, den ene er svart svart svart mens den andre bare er svart. Hvis du skjønner.

SUNNMØRE

2010-10-16T16:15:00.000+02:00

JUNIOR

2010-10-15T17:49:00.000+02:00

BROER

2010-10-13T21:05:00.001+02:00

KOMPLEMENTÆRFARGER

2010-10-13T21:02:00.000+02:00

MIKROKOSMOS

2010-10-13T20:58:00.000+02:00

SVART. METALL

2010-10-13T20:51:00.000+02:00