EN BRUKSANVISNING

Innsikt: Verden er full av farer og full av gode ting, og det ene kan føre til det andre, sier hun mens jeg er enig. Vi sier musikk og mennesker; og dyr og kunst; og språk og sex men mest av alt ting man ikke forstår. Samtidig kan det være vanskelig å se sammenhengen mellom alt dette, jeg mener, folk tar livet av seg, pianoer må stemmes, folk vil ha narkotika, hunder må gres, møbler skal gjenvinnes, dusjkabinett bør avkalkes og skip må synke. Men hva er det som holder alt sammen? Ingenting, muligens. Nærhet, kanskje. Luft. Vi tror ikke på noe utover oss selv, og verden. Vi hviler. Og alle valgene vi må ta, sier hun, vi kommer utstyrt til å leve så mange liv, men får bare tid til ett. Jeg er uenig. Og tenk på alle barna som kommer til denne voksende verdenen, de skal klare seg gjennom dette myldrende kaoset, vi burde hjelpe dem, lage en slags bruksanvisning, kanskje, en bruksanvisning for verden, for barn, for alle. Noe de kan slå opp i hvor som helst, når de trenger den. Den må være liten nok til å ta med seg, men stor nok til å romme hele verden. Kan vi skrive om puling? Ja, alt. Og vi må ha fine tegninger. Og lettfattelige konklusjoner. Vi ser på hverandre, vi forstår hverandre. Vi skal virkelig ta fra barna opplevelsen av å oppdage seg selv, verden og alt i mellom. Vi gjor det for dem, vi har ikke lært noe som helst.

FOTOGRAFER

Det er noe mannlig og dominerende ved yrket og typen, de søker alltid perfeksjon og krever full kontroll over et helt rom og alle som er i det. De vet at hvert motiv er ugjenkallelig, et utsnitt som aldri kommer igjen - fotografiet dokumenterer forandring, i ytterste konsekvens blir hvert knips et portrett av døden. Fotografen lever av dette, han forsøker å ta bilder som ikke er blitt tatt før, vise kjente motiver på en ny måte, portrettere og kle av skjønnhet - han sier til seg selv at han er en oppdager i en verden uten hvite flekker. Fra fotografiet ble oppfunnet og frem til i dag er det blitt tatt millioner av bilder, og potenser av millioner - han kan umulig greie å tilføye noe vesentlig. Han avfinner seg med det, i et studio av unaturlig lys, kjemikalier og syntetiske bakgrunner. Frukten er av plast. Han portretterer smilende, glade mennesker som han har ingen grunn til å tvile på; de har lykkelige anledninger rett bak munnvikene, han kan se det allerede i mørkerommet. Han dør en milliard ganger, og en milliard milliard til.

1000 KILOMETER I TIMEN UTEN Å RØRE SEG

En flyreise går ikke like raskt som folk tror - selve flyet er avhengig av et halvt dusin trege fartøy på bakken; stigebiler, tankbiler, cateringbiler, bagasjevogner, leddbusser og brannbiler i beredskap. Dessuten kommer all den tiden flyet står stille mens mekanikere reparerer, fikser, skrur og justerer i maskinene. Som passasjer må man komme seg til flyplassen i god tid, stå i kø for å sjekke inn, stå i kø for sikkerhetskontrollen, kle av seg, kle på seg, stå i tax-free-kø, vente ved gaten, stå i en ny kø for å gå ombord flyet og så videre. Man står og loker litt i midtgangen mens folk stapper hyllene fulle av håndbagasje. Så sitter du der stille og fastspent, med bare et lite lys over deg som forteller deg når og om du kan bevege deg. I tillegg kommer all pakkingen og planleggingen man har gjort på forhånd, med oppmålte mengder undertøy og skjorter pakket i system, toalettartikler pakket i plast. For å roe nervene drikker vi tolv år gammel cognac. Drivstoffet er enda eldre, parafin utvinnes fra råolje, og skaper et karbonavtrykk det vil ta lang tid å rydde opp i. Det strider i mot all intuisjon å fly på denne måten, vinduene er for små, kabintrykket gir meg neseblod, stolene er ukomfortable, passasjerene gjør meg uvel. Jeg tyr til fantasier om flyvertinnen på det trange toalettet, men plassene våre er fastsatt på forhånd. Dette er verken frihet eller fremskritt - jeg vil bevege meg, strekke på beina, på kroppen, men lyset over lyser fortsatt.

DID YOU MEAN NON MATCHING SOCKS???

Du vet hvordan sokker forsvinner i vaskemaskinen og alt det der. Jeg har et nøye planlagt system som akkurat i dag uheldigvis stiller meg i et lite flatterende lys. Jeg parer alle sokkene, selv de som egentlig ikke passer sammen, som har mistet sin partner, og så lenge de er uten hull bruker jeg disse umake parene også. Mandager for eksempel, mandager passer kjempefint for umake sokker, og også vaskedager. Da tar jeg på meg en gammel boxer og et par umake sokker. Også er det dager som i dag, jeg vurderte i morges hvorvidt jeg skulle ha make sokker eller ikke. Men jeg landet på et umake par, selvom det er torsdag, og jeg er normalt veldig glad i torsdager men i morgen er det jo fredag, og da var jeg tenkt å ringe deg ut på ettermiddagen og spørre om du ville bli med på noe tull, noe sprøtt jeg vet ikke hva ennå men så ringte du meg i dag, kom meg i forkjøpet som det heter, og som sagt, jeg har umake sokker og det gjør ingenting så lenge vi sitter her på kafé, for skoene mine er på men hvis jeg blir med hjem til deg etterpå og tar av meg skoene går det ikke lang tid før du legger merke til at sokken på høyrefoten er i et mye grovere stoff enn den på venstrefoten, i tillegg ender de på forskjellige steder på leggene mine, men det er det ikke like sannsynlig at du legger merke til. Med mindre jeg tar av meg buksene, da. Før sokkene. Og hva slags inntrykk er det da jeg skaper av meg? Jeg forsøker vanligvis å pare dem så nærme som mulig, skal vite, men i dag har jeg virkelig bomma, den ene er svart svart svart mens den andre bare er svart. Hvis du skjønner.

SUNNMØRE

JUNIOR